Til ettertanke...

En artikkel i Dagbladet i dag som er verdt å lese og tenke over....

I dag traff jeg deg igjen

Du satt der så sårbar med det svarte blikket ditt

En villfugl uten rot i virkeligheten

Det svarte blikket ditt hadde fått følge av to rader med suturtråd på hver side av halsen

En dag blir du ikke funnet før sanden din har runnet ut

Vil du da finne stillheten og roen du ikke fant i dette liv?

Mammaer er mammaer verst!

Jeg frekventerer endel mammaforum, leser for det meste og slenger inn en kommentar en sjelden gang når det er noe som fenger meg. Men det er utrolig hvor mye trollete damer det er der ute! Og ofte kan de si en ting i en tråd og det totalt motsatte i neste tråd. Virker som enkelte er mest opptatt av å såre andre, og når det gjelder mødre og alt som har med barna deres å gjøre er det direkte grusomt! Vi er så sårbare for kritikk for hvordan vi oppdrar og passer våre små, og spesielt som førstegangsmor så suger man til seg alle kommentarer som en svamp. Hvilke gleder kan disse forumtrollene egentlig finne i å såre andre, det gir jo kun dårlig karma? Nei, jeg holder meg mest på Tettinntil, et varmt og utrolig inkluderende forum. Forumet består av damer (og noen få menn) som er opptatt av bæring og tøybleier og tilknytningsomsorg i den rekkefølgen. Ingen spørmål for dumme, takhøyden er stor og forumtroll blir fort slått ned på. Link finner dere i mine favoritter , anbefaler et besøk!

Enkelte dager er det tøft å være medmenneske...

Ikke misforstå meg nå, stort sett er livet ganske så herlig, med et snuppegull som lyser opp hver dag og en snill, men litt småhåpløs gubbe som gjør så godt han kan. Trivelig på jobb, med mye latter og humor, og jeg kunne dra hjem med en god følelse i magen. Men så, faller steinen ned i magen min, møter en tidligere pasient på butikken... Jeg møter blikket hennes og kjenner henne igjen, og hun vet at jeg vet om mørket i livet hennes. Jeg slår blikket mitt ned, kjenner fortsatt at hun ser på meg. Men jeg vil ikke vise at jeg kjenner henne igjen, jeg vil være en anonym, ikke sykepleier som sitter på mange hemmeligheter. Samtidig strever en annen bekjent med sitt valg, og hjertet mitt gråter for henne selv om det er smertefullt. Hvorfor kan ikke hjertet ta til seg alt trist og kunne deles med andre uten å selv fylles av tristhet? Hvorfor er det sånn at noen ganger så hverken vil eller kan jeg hjelpe, mens andre ganger kunne jeg bært all verdens elendighet på mine skuldre? I dag er ikke en sånn dag, i dag vil jeg bare gjemme meg og være en støvdott, uanselig og uviktig. Men det kan jeg ikke, jeg betyr noe for andre og det må jeg akseptere og godta, og håpe på at styrken vokser med oppgaven...