Ikke misforstå meg nå, stort sett er livet ganske så herlig, med et snuppegull som lyser opp hver dag og en snill, men litt småhåpløs gubbe som gjør så godt han kan. Trivelig på jobb, med mye latter og humor, og jeg kunne dra hjem med en god følelse i magen. Men så, faller steinen ned i magen min, møter en tidligere pasient på butikken... Jeg møter blikket hennes og kjenner henne igjen, og hun vet at jeg vet om mørket i livet hennes. Jeg slår blikket mitt ned, kjenner fortsatt at hun ser på meg. Men jeg vil ikke vise at jeg kjenner henne igjen, jeg vil være en anonym, ikke sykepleier som sitter på mange hemmeligheter. Samtidig strever en annen bekjent med sitt valg, og hjertet mitt gråter for henne selv om det er smertefullt. Hvorfor kan ikke hjertet ta til seg alt trist og kunne deles med andre uten å selv fylles av tristhet? Hvorfor er det sånn at noen ganger så hverken vil eller kan jeg hjelpe, mens andre ganger kunne jeg bært all verdens elendighet på mine skuldre? I dag er ikke en sånn dag, i dag vil jeg bare gjemme meg og være en støvdott, uanselig og uviktig. Men det kan jeg ikke, jeg betyr noe for andre og det må jeg akseptere og godta, og håpe på at styrken vokser med oppgaven...
Så utrolig bra skrevet, akkurat sånn kjennes det noen ganger! Som sykepleier opplever vi mye...både på godt og vondt! Er ikke bare å kle av seg følelsene når arbeidsdagen er over, dette yrket blir virkelig endel av livet ditt. Heldigvis opplever vi mye fint også, får prøve å fokusere på disse når ting blir for smertefulle! :O)
SvarSlettNydelig bilde forresten!
Fortsatt god tirsdag til deg.