onsdag 4. februar 2009

Hvorfor barn gråter


Er vi så hjerteløse?

Hvordan greier vi å trosse et av våre sterkeste instinkt, morsfølelsen? Hadde noen kommet til meg og sagt at jeg må la snuppa skrike, så hadde jeg klabbet til dem. Et barn trenger omsorg, varme og trygghet for å vokse opp til et selvstendig og friskt individ. Siden jeg oppdaget bæring da snuppa var rundt 3 måneder, foretrekker jeg det fremfor vogna. Hvorfor legge barna i fra seg i en konstruert verden der de nesten ikke ser eller hører foreldrene? Og å stå å rugge på ei vogn med et gråtende barn i føles ikke det minste bra. Nei, la barna være så nær som mulig, selvstendigheten kommer likevel. Gråten er eneste måte de har for å kommunisere med omverdenen på, skal man da la være å svare dem? Som voksen kvinne, å bli oversett når man gråter føles like hjerteskjærende som for en liten baby. En baby som konstant blir ignorert i sin gråt vil dessverre resignere og etterhvert bli apatisk. Barnet lærer ikke respons på følelser og kan vokse opp uten evne til empati og medfølelse med andre med de problemer det medfører. Nei, et barn kan aldri bli bortskjemt på varme og nærhet, bare på materielle ting. Håper bare at blivende, nybakte og erfarne mødre kan ta avisartikkelen til seg og ikke høre på hva såkalte bedrevitere sier. Lytt til hjertet ditt når barnet gråter, det sier garantert at du skal ta barnet opp og trøste det. Vil anbefale forumet ringblomst.no for videre lesning om tilknytningsomsorg.

2 kommentarer:

  1. Jeg skjønner ikke at folk kjøper "de har ikke vondt av å gråte".
    Voksne gråter da stort sett fordi de har det vondt, hvorfor skal vi anta at noe annet gjelder for barn?

    Barn som blir hørt blir trygge barn, trygge barn blir lykkelige voksne!

    SvarSlett
  2. Takk, Mia, for kommentar! Du fikk sagt det på en mye enklere måte enn meg! :-D

    SvarSlett

Vær velkommen til å legge igjen et lite spor fra deg!